Jeg er alkoholikers barn på godt og vondt. Har vokste opp i fattigdom og med Kong Alkohol som nærmeste fiende.
Da jeg kom til verden, var det kritisk for både mor og barn i ambulansen fra Oppdal til Tr.heim. Meg fortalt er at hjertet mitt stoppet to ganger like etter fødselen og den siste gangen sto det i ganske mange minutter. De trodde de hadde mistet meg, men ukrutt forgår ikke :-) Min pappa hadde mistet besinnelsen da vi dro med ambulansen, drakk seg snydens og knuste alt som var knusbart i huset. Det endte med at han ble satt i fyllearresten. Min mor hadde fått beskjed om å holde seg i ro etter keisersnittet, men hun hørte ikke etter. Hun SKULLE hjem ! To dager etter at jeg sveve mellom liv og død, fikk hun lurt min pappa til å hente seg. Sa at hun hadde fått perm, men sannheten var at hun hadde rømt. Regner med at hun tok dette valget av hensyn til mine eldre søsken og min gamle bestemor. Men det var ikke så gøy å høre når mamma fortalte dette i barndommen, skrøt og lo av at hun hadde rømt fra sykehuset....rømt fra meg, slik at helsepersonell fra Oppdal måtte ta turen inn til byen for å hente meg. Man føler seg ikke så ønsket da ! En tøff start på en oppvekst i en evig kamp.....
Et av mine første barndomsminner, er fra dåpen min. Jeg ble hastedøpt etter at presten avla gården et besøk. Jeg hadde blitt nøddøpt på sykehuset, men manglet vesignelsen. Jeg var nesten 5 år da. Husker at vi sto i kirka, jeg mellom mamma og pappa. I selskapet etterpå, satt jeg på et barnebord sammen med noen nabounger. Husker at mamma kom bort til bordet, men jeg ville ikke at hun skulle komme bort til oss. Hun luktet vondt, var blank på øynene og snakket rart. Tror det var første gang at jeg skjønte hun var full. Fra den alderen, skjønte jeg hva som var galt i hjemmet vårt og jeg gjorde alt jeg kunne for at ting skulle bli bedre.
Jeg var husets klovn, underholdt gjester og gjester var det mange av ! Vi hadde åpent hus for de som måtte ønske ei seng, fattig eller rik. DET er en av de positive tingene jeg tar med meg som gode minner og mitt hus er også åpent. Jeg prøvde å være snill, høre etter og gjøre alle tillags. Dette ble etterhvert en besettelse - trodde at dersom jeg gjorde ditt eller datt, så ble ting bedre. Da ville mamma og pappa bli lykkelig og slutte med drikkinga. Skyldfølelsen over å ikke strekke til eller hjelpe nok, ble noe som skulle følge meg helt opp i godt voksen alder. Nå har jeg jo forstått at dette ikke var min feil, men som barn er dette vondt å bære.
Mange vil nok ikke kjenne seg igjen i min historie, heldigvis...men for de som evnt.skulle gjøre det - enten du er alkoholiker, barn av alkoholikere eller venn/nabo el. DERE ER IKKE ALENE ! Vi er dessverre altfor mange. Et råd - søk hjelp, det ER hjelp å få. Jeg unner INGEN å leve med dette. Det ødelegger hele familier og undertrykker enkeltindivider. INGEN bør leve opp under sånne kår som vi gjorde. Kong Alkohol gjør at flotte mennesker (sånn som min mor og far), blir forvandret til psykiske ustabile, manipulerende mennesker som gjør ALT for å få seg en tår.
Man kan jo undres hvordan dette kan skje, men i mamma og pappas tilfelle, har jeg min egen oppfatning. Jeg tror det hele startet med at pappa fikk sin drøm knust. Han ville absolutt bli pilot (elsket fly helt til den dagen han døde), men bestefar ville det annerledes - han SKULLE ta over gården - odelsgutt som han var ! Dette var nok noe som slet i han i alle år. Hvordan ville livet vært - HVIS BARE ? Mamma var nok heller ikke forberedt på hva som skulle møte henne på gården. Hun som hadde vokst opp med hav og sørlandsidyll. Det å komme til et småbruk i fjellbygda og etterhvert få ansvar for senile svigerforeldre itillegg til barn og "bare"være husmor - det tror jeg var tungt for henne. Hun ville nok hatt godt av å jobbe utenfor hjemmet. Tror nok at hun også tenkte - HVIS BARE !
Jeg har to eldre søsken Anne-Lill og Bjørn som var 6 og 8 år, da jeg ble født. De tok den verste støyten da jeg var lita, men den høsten min lillesøster Natalie kom til verden, flyttet de hjemmefra.
Jeg var verdens stolteste da jeg endelig fikk mast meg til ei lillesøster, det var slik jeg følte det - at jeg hadde mast nok :-) Hun var etterlengtet, iallefall for min del. Når mamma oppdaget at hun
var gravid, var hun 4,5 mnd. på vei. Natalie kom til verden etter 6,5 mnd. Da jeg fikk høre at mamma var gravid, sa jeg til henne at hun ikke måtte drikke (for det hadde jeg jo hørt - man drikker ikke når man er gravid). Nei, det skulle hun ikke, sa hun....for så å drikke like fullt... Lillesøster Natalie kom til verden altfor tidlig med hjertefeil og abstinenser. Hun var helt nydelig der hun lå i kuvøsen, bittelita med hårete rygg, gjennomsiktig hud, negleløs og lukkede øyne. Verdens nydeligste og jeg hvisket til henne at jeg skulle passe på henne ! Lite ante jeg hvor rett jeg skulle ha i det - at hun skulle bli helt og holdent mitt barn 11 år etterpå...
Jeg var 10 år da Natalie kom til verden og det var på samme tid at min bestemor ble ordentlig syk. Jeg lærte meg å sette insulin på henne pga.mamma ikke alltid var istand til det. Det gikk jo greit og jeg var stolt over å kunne dette, folk skrøt jo av meg. Dette ble etterhvert stort sett mitt ansvar. Jeg visste NÅR hun skulle ha det og HVOR mye hun skulle ha. Men jeg var livredd for at sprøyta skulle inneholde luft, for jeg ville jo ikke ta livet av min gamle bestemor. Det verste var når hun var på sitt tynneste, bare skinn og bein (det var ekkelt). Kanskje syns jeg dette ansvaret burde tilhørt en voksen....
Det er mange historier å ta av og kanskje skulle det vært skrevet en bok. Men jeg vil fortelle NÅ en gang for alle. Jeg vil fortelle slik at etterkommende slekt skal vite hvilke gen de bærer, jeg vil fortelle for at folk skal forstå hvorfor jeg av hele mitt hjerte føler at Natalie er MIN, vil fortelle for at folk skal forstå hvorfor jeg har overreagert iblandt og hvorfor jeg innimellom er en alvorlig sjel. Selv om jeg har det bra i dag og sårene har grodd....så er det arr der og arr kan bli irritert.
Det å vokse opp i et ikkefungerende hjem med slossing, tvangsauksjoner på nakken, skitne sokker og truser på kjøkkengulvet, gammel mat (jeg kaster opp dersom jeg ser eller lukter mugg den dag i dag...for vi måtte spise det vi hadde), en far som skulle skyte seg selv omtrent hver helg (for livet ikke var verd å leve), ei mor som kjørte i fylla med ungene på, ei mor som dro på butikken med rosa tøfler og skittent forkle - det gjør noe med folk.
En episode jeg husker godt skjedde da jeg gikk i 8 kl. Satt på skolebussen på vei hjem, da bussen måtte stoppe for ei dame som sto midt på E6 og viftet med hendene, med sin 4 årige datter ved siden av seg. Hun hadde på seg rosa tøler, forkle og hadde ikke penger til bussen. Alle kom sjokkerte hjem og fortalte HVA min mor hadde gjort. Jeg var så flau at jeg kunne dødd....Det resulterte i at jeg gav min mor en kraftig skjennepreken om at hun kunne DREPT Natalie da hun kjørte av veien i fylla ! Kalte henne også et "jævla fyllesvin" (noe jeg ikke er stolt over å sagt) og det resulterte i den eneste gangen jeg kan huske at min mor slo meg kraftig. Da min pappa kom hjem, fant han meg gråtende på rommet. Han fikk fortalt hva som hadde skjedd og han fikk hentet bilen i hu og hast. Senere ble jeg med han på butikken for å handle, mens jeg gråt hele veien. Pappa sa den gangen " noen av oss må skjerpe oss, og det MÅ bli meg". Etter at vi kom hjem, sa han at han skulle ta vare på Natalie og han ga meg et par piller som han kommanderte meg til å ta. Sa at alt skulle ordne seg og at jeg skulle sove. HAN var nok vant til å ta disse pillene, men det var IKKE jeg. Sovnet godt, drømte at jeg svevde bortover ei togskinne, fristet og trukket mot lyset i enden av tunnelen. Ville så gjerne mot det varme lyset, mens hjernen min ropte NEI,NEI,NEI....NATALIE,NATALIE,NATALIE - jeg SKAL og jeg MÅ ta vare på henne. Langt om lenge våknet jeg med ei vannvittig hodepine....tror min pappa helt ufrivillig holdt på å ta livet av meg den dagen.
Etter dette ble det faktisk hakket bedre, helt til pappa fikk grønn stær et års tid etterpå. Da skulle han nekte konsekvent å dra til legen, drakk seg snydens og nektet å bli med legen som kom hjem til oss (han sa at pappa måtte på sykehuset). Jeg knakk fullstendig sammen og lå i fosterstilling på gulvet og bønnfalte pappa om å dra. Han dro dagen etter, ba meg om unnskyldning....han var bare redd. Tross laserbehandlig var ikke synet til å redde og på en måte for hans del, var det greit for han å slippe å bli helt blind før han døde av hjerneblødningen. En kombinasjon av hardt fysisk arbeid og et liv med Kong Alkohol tok livet av han som 50 åring.
Etter dette ble mamma enda verre. Det eneste positive i dette, var at det var slutt på volden i hjemmet. Etter endt skoleår i Tr.heim, valgte jeg å flytte oppover til Oppdal med mannen mi, Torkild. Vi ventet barn. Det var godt å være nær Natalie igjen, men det var vondt å se på at mamma fortsatte trenden med å gjemme alkohol i kjøkkenskap, badskap og tilogmed i klesskapet til sin 9 årige datter. Hun prøvde å manipulere meg til å tro at mannen min er sånn som pappa, for å splitte oss. Ikke fordi hun ikke like Torkild, men fordi hun visste at sammen er vi sterke. Hun benyttet enhver anledning til å splitte oss søsken, ved å lyve. Stjal penger fra oss gjorde hun også. Kunne fortalt mye fra denne tiden, men velger bare å si at hun hadde nådd et punkt i livet, hvor hjernen hennes var så fordrukket at hun var forvandlet fra et flott, varmt menneske til en manipulerende psykopat.
Det hele endte med at jeg måtte ta et valg - jeg var nesten 19 år da vi tok med oss gutten vår og flyttet til Tr.heim igjen. Med tungt hjerte pga.Natalie. Men jeg hadde fått et eget barn og måtte ta best mulig vare på han. Det ville jeg ikke være istand til rett og slett dersom jeg ble i hjembygda mi. Før vi dro, gikk jeg og Torkild den harde veien til barnevernet og ba dem ta vare på min lillesøster. Vi var helt hjelpeløse og så dette som eneste utvei. Når ingen andre gjorde det, så måtte det være hennes eget barn som sladret. I etterkant har jeg fått høre at Natalie fikk det litt bedre etter dette. Hun fikk et flott besøkshjem og mamma måtte på avrusning. Det gikk ikke helt bra, men hun skjerpet seg ei stund og den tiden er nok god for Natalie å ha med seg. Hun fikk tom.en unnskyldning fra mamma og det er noe vi andre også kunne hatt godt av å få med oss. På et tidspunkt bestemte mamma seg for å flytte til Malvik, hun rømte fra barnevernet rett og slett. De syns det var ok at hun flyttet og videreførte ikke saken hennes. Der bodde de noen mnd.før mamma plutselig døde en Lørdagsmorgen. Hun fikk hjerteinfarkt 49 år gammel.
Det var i sjokk at jeg og Torkild kjørte for å hente Natalie, etter å fått beskjeden pr.tlf. Man er aldri forberedt på sånt. Umiddelbart tok jeg kontakt med Malvik barnevern, hvor jeg fikk beskjed om at vi bare kunne ta over ansvaret for henne. Fikk Natalie gjennom første prossess med sorg, ny skole osv. Uten hjelpe fra det offentlige iheletatt. 3 uker etter mammas død, fikk jeg tlf. fra Saupstad barnevern - vi måtte godkjennes pga.det var en barnevernssak ! Snakk om å ordne ris til egen bak ! Det skulle ta 1-1,5 år før vi fikk avgjørelsen på dette. Da våknet "løvemammaen" i meg og med god hjelp av min mann og våre nærmeste ble vi godkjent etter 6 mnd. Jeg var verdens stolteste da jeg fikk papirene på at hun var vår, sammen med et håndtrykk og følgende utsagn : " vi hadde forhåndsdømt dere, dere skulle ikke få foreldrerett....dere er så unge. MEN det er så mye ben i nesa på deg, så vi er overbevist om at dette er rett ". JO TAKK....det er vel en av de tingene vi har fått av en sånn oppvekst - ben i nesa...Jeg var da 21 år og trebarnsmor og mannen min var 23 år.
Det er mange historier å ta av, men la meg bare oppsummere det sånn :
Dersom en av mine barn hadde fått i seg nesten ei hel flaske øl som 4 åring, sjanglet bortover plena og sovnet....ville jeg ha fått barnet til lege og pumpa. Men jeg ble båret inn, sov i 18 timer og hadde antakelig ei alvorlig fyllesyke da jeg våkna.
Mine barn har dessverre fått dårlig lærdom innen gjærbakst pga.at jeg aldri har lært dette. Men som 4-5 åring var jeg en djevel til å "bake" til pappa til jul, selv om melkespannet var like stort som meg, syns jeg det var moro å ha i sukker og smuldre opp gjær og røre rundt. Ikke like moro når foreldrene slo hverandre halvt ihjel etter å drukket hjemmebrenten, da.
Noe annet jeg heller ikke har lært mine barn - å dope ned pappaen om kvelden. Mamma gjorde dette i helgene, slik at han sovnet tidlig....før det ble for mye bråk. Men jeg lærte at det er viktig å bløte opp pillene ordentlig før de puttes under eggene på brødskiva, hvis ikke blir det bråk !
Mine barn har også sluppet unna å finne mammaen sin rasende på kjøkkenet med en 25 cm kokkekniv mot pappaen. Som 13 åring forsvant blodet fra kroppen og pulsen raste i ørene, men jeg beholdt roen og fikk situasjonen under kontroll.
Barne mine liker ikke å ta tabletter når de er syk. Jeg fikk kjeft av min mor, fordi jeg brukte hodepinetabletter hver dag på Ungdomsskolen. Sånn er det når man gråter seg til søvn hver kveld på årsvis.
Selv om jeg ikke har et perfekt hjem, så har mine barn alltid kunne ta med seg venner hjem. Dette var litt verre for oss, når man kunne finne mamma sovende i dyp rus på sofaen udelikat kledd, med alkohol overalt, gamle ihjeltråkkede matrester på kjøkkengulvet sammen med alt skittentøyet.... Det var ikke lett å prøve å skjule dette for folk, men jeg prøvde hardt.
Selv om vi ikke alltid har hatt råd til alt ungene har ønsket seg, så har vi kjøpt nye klær , nye sykler og nye ski. Vi arvet fra naboer eller ble sydd klær til. Dette var nok en god grunn til at jeg ble mobbet, samtidig med at jeg var ganske spesiell, vil jeg tro. Mobbing gjør at man blir usikker og når man har denne omsorgsvikten i hjemmet itillegg, mister man troen på at man er verdt noe eller flink til noe. Heldigvis har dette blitt et stort tema på skolene i dag !
Jeg støtter ungene i deres drømmer mht.yrkesvalg og engasjerer meg. Mitt største ønske var å bli fotograf, men dette ble ikke godkjent hjemme. Der kunne jeg falle i fella - HVIS BARE, men det gjør jeg ikke ! Jeg vet bedre, for jeg VET at jeg har det bra, har en flott familie og fotograf, tja....det er aldri for sent :-)
Med disse ordene er dette historie, nå har jeg fortalt og da har jeg fred. Når jeg flytter neste helg tar jeg med meg folkeskikken, pågangsmotet, medmenneskeligheten og styrken jeg fikk gjennom en tøff oppvekst. Det andre lar jeg fly med vinden. Jeg har tilgitt voksne rundt oss som kunne ha hjulpet oss mer, folk som visste, men som ikke gjorde mer.....og det viktigste av alt - jeg har tilgitt mamma og pappa.
Dette ble ikke skrevet for å sverte noen eller for at folk skal synes synd på meg ! MEN det er skrevet i håp om at noen kan ta lærdom av det, fordi dette er et like aktuelt tema i dag. Barn lever under sånne vilkår over hele landet og kan jeg hjelpe ETT ENESTE barn ved å fortelle...så er det verdt det !
HUSK AT DET ER IKKE DIN FEIL....DET ER DE VOKSNE SOM SKAL VÆRE OG OPPFØRE SEG SOM VOKSEN - BARN ER OG SKAL VÆRE BARN....
Takk.
